(Trond Arne Wilhelmsen, Kenneth Alsos og Stig André Knudsen)

 

Det var en gang i november at det kom krypende noen tanker. Det var svart og kaldt ute og jeg lengtet etter sol, varme og en sykkeltur. Jeg tok kontakt med Trond Arne og det var ikke vanskelig å overtale han til en sydentur like over nyttår. Jeg sendte en e-post til Kenneth: Hvis du er veldig snill skal du få være med meg og Trond Arne og sykle i shorts på Gran Canaria i januar, er du med ? Etter 10 min kom svaret : Jeg er med. Svaret kom litt for fort så jeg skrev: Kanskje du burde sjekke med samboeren din? Kenneth: Et poeng, tilbakemelding i morgen. Dagen etter var alle rettigheter klarert både med jobb og samboer, og vi var 3. Prisen ble på kr 4600 pr, pers med reise, overnatting (Playa del Ingles) og sykkeltransport fra Bodø, ikke verst! Like før vi dro kom en nyferiert Åge Hjalmarsen innom jobben med en masse sykkelråd om Gran Canaria.

 

 

Med et dårlig kart prøvde vi oss frem første dagen. Det gikk stort sett oppover og etter hvert kom vi oss ut i flotte omgivelser med stor kupering. Det var stort sett smale fjellveier med grus, og til tider hvasse lavasteiner som ikke innbydde til noe fall.

 

 

 

 Til tider mye stein og lausgrus

 

 

 

 

 

Dag 2 ble fikk Trond Arne syk, og vi som var igjen syklet i transe stort sett oppover. Det endte til slutt på øyas toppunkt på ca 1950 m. Vi feiret toppturen med en lokal sandwich, og en heller tvilsom hjemmelaget pølse, kjøpt av en lokal helt. På nedturen syklet vi feil, og hjemturen ble lang. I en flott furuskog fant Kenneth en svær kongle, som undertegnede ikke så noe særlig monn i. Vi syklet nedover i uendelighet og bremsene hylte av glede!

 

Det er i slike stunder når temperaturen faktisk er passe, når omgivelsene ikke passer med hverdagen, når en opplever møtende smil til fornøyde syklister, når en varm medvind skyver deg fram til synet av palmer og strand i horisonten, at tankene vandrer hen og krystalliserer seg i en drøm langt der fremme… (kanskje en ny sykkel) og tilværelsens uutholdelige letthet siger inn over deg.

 

Men så var det den helvetes konglen. Kenneth hadde festet den øverst på sekken sin og jeg var tvunget til å stirre inn i den når jeg lå bak. Jeg måtte bare etter hvert innrømme at den var litt spesiell. Faen tenkte jeg etter snart 7.5 timer på sykkelen; Jeg må ha en sånn kongle!

 

Tirsdag prøvde vi oss på terreng men gikk oss fast i golfbaner, privado, kjøtere og kvasse lavasteiner. Vi endte til slutt opp på asfalten i Åge Hjalmarsens sykkeldal. Det var flatt og kjedelig men etter en mil gikk det rett til værs. Vi hadde oppdaget inngangen til onsdagens klatrerute. Trond Arne proklamerte at han var klar for topptur, ja og til og med hjemmelaget pølse.

 

 Trond Arne og Kenneth hviler ut på et flott utsiktspunkt

Onsdag troppet vi opp på stedets sykkelbutikk og leide strøkne, sexy, karboniserte Cannondale 2010 racer sykler i ”spitzenklasse” av en arrogant ikke serviceminded tysker. Det var nå klart for en ny prøvelse på Gran Canarias svar på Mount Ventoux (bare omvent, vegetasjonsfritt nede og skog på toppen). En klatring fra havnivå til nesten 2000m. Etter en punktering på grov verneverdig asfalt tok vi samling i Ayacata på ca 1300m høyde. Vi tok en cola og en espresso før det siste toppstøtet opp til 1950m. Trond Arne kulet han litt ned for han visste hva som ventet på toppen, mens jeg og Kenneth kjørte hardt og brutalt og innbilte oss at vi var i teten i en toppfinish i Tour de France.

 

 

 

Men så i grøfta på ca 1650 så jeg omsider det jeg leitet etter, et fantastisk eksemplar av en kjempekongle, jeg grep sjansen og festet den i klessnora fremme på sykkelen (ikke campagnolo). Tempoet økte, veien ble dårligere, lufta tynnere og VIPS der kom den humpen som akselererte konglen opp i luften, over skuldra og forsvant i et knas en plass under Kenneths sykkel. Det ble ikke noe kongle på meg ! Fokus var nå imidlertid satt på toppen og vi presset hverandre hardt i svingene opp de siste høyde meterne.

 

Vi stod klar til Trond Arnes ankomst og geleidet han straks bort til stedets gastronomiske torturkammer. Trond Arne bestilte sandwich, men til vår store overraskelse foreslo vår lokale helt et nytt pålegg,  servelado ? Vi pekte imidlertid raskt opp på pølsa som hang i solsteiken og Trond Arne måtte til pers ! Vår venn ropte vitamina , potensa og smilte tilfreds. Noe hadde tydeligvis skjedd med den pølsa for toalettet ble flittig brukt de siste dagene.

 

 

 

 

De 2 siste dagene gikk litt roligere men selv om det ble mye asfalt på terrengsyklene var vi veldig fornøyd med oppholdet. Det ble mye sykkel og totalt bare 2 timer på stranda.

 

Moralen fra turen kan oppsummeres kort:

 

 

 

Stig